Undervisning av litteratur, enten på videregående skoler eller universiteter, har alltid vekket den vedvarende og kontroversielle spørsmålet: 'Hva er egentlig nytten av dette?' Debattene rundt litteraturens autonomi i motsetning til dens sosiale funksjon, samt dens nytte eller mangel på sådan, fremhever de etiske og politiske dilemmaene lærere og institusjoner står overfor når de underviser i litterære tekster. Å reflektere over målene med litterær pedagogikk innebærer å vurdere hvilke tekster og litterære sjangre som bør undervises, hvordan man skal skille mellom undervisning i originalspråk eller i oversettelse, hvilke pedagogiske tilnærminger som skal benyttes, og hvordan etablerte kanoner kan revurderes kritisk i lys av pågående debatter om avkolonisering, likestilling mellom kjønnene og miljøspørsmål, for å nevne noen temaer. Disse spørsmålene er spesielt relevante med hensyn til litteraturer på portugisisk, gitt Portugals historiske rolle som kolonimakt.
