I boken 'Anthropocene Poetics' utforsker David Farrier hvordan poesi kan hjelpe oss med å forstå og navigere i menneskehetens epoke, kjent som antropocen, ved å reframe vårt intime forhold til geologisk tid. Antropocen betegner den betydelige måten menneskeheten har påvirket jordens systemer og livsformer på gjennom tidene. Denne epoken utfordrer oss til å tenke over hvordan vi kan leve i nåtiden samtidig som vi anerkjenner de dype fortidene og fremtidene som former vår eksistens. Farrier presenterer verkene til moderne poeter som Elizabeth Bishop, Seamus Heaney, Evelyn Reilly og Christian Bök, som gir oss verdifulle rammer for å reflektere over dette merkelige forholdet til tid. Gjennom et mangfold av lyrisk og avantgarde poesi undersøker han tre sammenkoblede perspektiver: anthropocenen og 'det materielle vendepunktet' i miljøfilosofi; plantationocene og den globale kapitalismens rolle i miljøkrisen; samt fremveksten av multispecies-interaksjoner.
