Fra midten av 1960-tallet begynte en gruppe koreanske kunstnere å utfordre tradisjonelle maleteknikker med innovative metoder. De dyttet maling, gjennomvåt lerret, dro med blyanter, rev papir og manipulerte malematerialene på en slik måte at kritikere begynte å omtale deres handlinger som 'metoder' snarere enn ren kunst. Tansaekhwa, eller monochromatisk maleri, fremsto som en betydningsfull kunstnerisk bevegelse i det 20. århundre i Korea, og ble en av de mest anerkjente og vellykkede. Bevegelsen fikk stor oppmerksomhet i byer som Seoul, Tokyo og Paris, og ble et internasjonalt symbol på moderne koreansk kunst samt en hjørnestein i samtidskunst i Asia. Denne fargeillustrerte beretningen, som er den første av sitt slag på engelsk, av Joan Kee gir en nytolkning av bevegelsens fremvekst og betydning. Gjennom nøye analyser, arkivarbeid og intervjuer med ledende Tansaekhwa-kunstnere, fremhever Kee en viktig, men ofte oversett dimensjon av denne bevegelsen: hvordan kunstnernes unike tilnærminger redefinerte ikke bare deres egen kunst, men også abstraksjonens historie og utviklingen av samtidskunst generelt.
