I 1953 ble Julius og Ethel Rosenberg dømt for konspirasjon om spionasje og ble senere henrettet for forræderi. Virginia Carmichael benytter deres historie til å utforske hvordan narrativer bidrar til dannelsen av vår historie. Carmichael hevder at Rosenberg-historien utgjorde et sosialt drama, som fortsatt er uløst, og som satte i gang utviklingen av mange historier med ulike interesser og funksjoner. Denne fortellingen er en innebygd narrativ i den pågående Kalde Krigen, som både blir formet av denne konteksten og samtidig bidrar til å videreutvikle dens narrativ.
