«Gaian Systems» er en banebrytende utforskning av hvordan Gaia-teorien krysser veier med neocybernetiske systemteorier. Siden den ble formulert på 1970-tallet av atmosfærekjemiker James Lovelock og mikrobiolog Lynn Margulis, har Gaia blitt sett på som en utøver av naturvitenskapen, med en lang og variert utvikling. Denne boken tar en grundig titt på den dynamiske og komplekse evolusjonen av Gaias mange varianter, med særlig fokus på Margulis' fundamentale bidrag i disse utviklingene. Bruce Clarke analyserer de ulike dialektene av systemteori som har blitt anvendt på Gaida-diskursen. Han legger særlig vekt på Margulis' forskning, inkludert flere upubliserte brev som har blitt skrevet om Gaia, og demonstrerer hvordan hennes arbeid og Lovelocks forskning foregikk parallelt med det nye diskurs om selvrefererende systemer som vokste frem innen neocybernetiske teorier. Videre utfordrer de nyere Gaia-skriftene til Donna Haraway, Isabelle Stengers og Bruno Latour dens cybernetiske status. Clarke diskuterer også Latours synspunkter i denne sammenhengen.
