«Arbeid er den levende, formgivende ilden,» skrev Marx. «Det er tingenes overgangsart, deres temporaritet, som deres transformasjon av levende tid.» Hvordan kan det da ha seg at arbeid, med sitt livsbekreftende potensial, har blitt et middel for kapitalistisk disiplin, utnyttelse og dominans i det moderne samfunnet? Forfatterne avdekket og forfølger dette paradokset gjennom en systematisk analyse av arbeids rolle i prosessene for kapitalistisk produksjon og i etableringen av kapitalistiske retts- og sosialinstitusjoner. De kritiserer liberale og sosialistiske oppfatninger av arbeid og institusjonell reform fra et radikalt demokratisk perspektiv, og utfordrer selve statsformen. I det tjuende århundret har arbeid blitt sentralt i den materielle og formelle konstitusjonen av staten, som et komplekst knutepunkt av verdi og rett. Likevel, i levende arbeid og sosialt samarbeid, som skjærer over arbeidsdagsinndelinger og lønnsforhold, identifiserer forfatterne en total kritikk av kapitalistisk praksis.
