Siden starten på 1960-tallet har jordkunstbevegelsen hatt som mål å synliggjøre den flyktige tilstedeværelsen av naturen. Selv om den ofte assosieres med monumentale skulpturer plassert i naturen, omfatter jordkunst en bred spekter av medier, inkludert skulptur, kroppskunst, forestillinger, installasjoner, fotografiske intervensjoner, offentlig protestkunst og fellesskapsprosjekter. I "The Ethics of Earth Art" analyserer Amanda Boetzkes utviklingen av jordkunstbevegelsen og argumenterer for at så varierte kunstnere som Robert Smithson, Ana Mendieta, James Turrell, Jackie Brookner, Olafur Eliasson, Basia Irland og Ichi Ikeda er knyttet sammen gjennom deres belysning av jorden som et etisk anliggende. Boetzkes påstår at ved å basere verkene sine på en mottakelighet fremfor representasjon, inntar jordkunstnere en etisk holdning som står i kontrast til både den instrumentelle oppfatningen som søker å mestre naturen og den romantiske oppfatningen som antyder en tilbakevending til en mytisk tilstand av uhemmet natur.
