Hvordan har DNA blitt oppfattet som en kosmisk sannhet, som representant for alt liv, som en potensiell kur for alle sykdommer, et lager for all identitet, og som avslutning på alle historier? I "The Poetics of DNA" undersøker Judith Roof fremveksten av dette kraftfulle symbolet og hvilke implikasjoner det har for våre tanker - om oss selv, om hverandre, og om universet. Roof argumenterer for at beskrivelser av DNA har forvrengt ideer og forvandlet nukleinsyre til løsningen på livets alle spørsmål. Denne overforenklede oppfatningen av DNA, som ofte blir forvekslet med "genet", har blitt en kanal der eldre tankemønstre kan smelte sammen med nye, og dermed fremme lenge diskrediterte og skadelige ideer som eugenikk og raseutvelgelse, samtidig som de påvirker samtidsdebatten, særlig den populærvitenskapelige besettelsen med "homogenet". Gjennom metaforer knyttet til DNA hevder Roof at rasistisk og homofobisk ideologi blir maskert som progressiv vitenskap. Boken tar for seg komplekse intellektuelle strømninger fra det tjueårhundre, og gir en kritisk analyse av hvordan DNA-formuleringer former vår forståelse av etikk, identitet og vitenskap.
