I 'Aminadab', Maurice Blanchots andre roman, utforskes et mørkt, bisart og fantastisk univers. Romanen minner om Kafka sine lukkede og allegoriske rom, og fungerer som både en rekonstruksjon og dekonstruering av makt, autoritet og hierarki. Historien begynner når Thomas, etter å ha sett en kvinne gestikulere til ham fra et vindu i et stort internat, bestemmer seg for å gå inn i bygningen, hvor han gradvis blir trukket inn i de uforståelige arbeidene som preger stedet. Til tross for at Thomas stadig blir forsikret om at han kan forlate bygningen, ser han ut til å være evig skilt fra verden han har forlatt. Handlingen følger Thomas' frustrerte forsøk på å avklare sin status som beboer, samt hans misforståtte interaksjoner med et galleri av syke, umoralske eller på annen måte deformerte karakterer han møter – ingen av dem er helt hva de gir seg ut for å være. Aminadab, mannen som ifølge legenden vokter inngangen til bygningens underjordiske rom, er bare én av de mange mysteriene som blir forsterket av ryktene som sirkulerer i dette merkelige miljøet.
