For historikere og kulturkritikere representerer den ikke-menneskelige naturlige verden en unik utfordring, spesielt når man utforsker middelalderen og tidlig moderne perioder. Det mest formidable problemet de står overfor, er at naturen både synes å være allestedsnærværende og fraværende i de visuelle og skrevne opptegnelsene fra denne tiden. I en bredere forstand var naturen overalt; dens betydning for menneskelig overlevelse kan ikke undervurderes. Landbruk, husdyrhold, medisin og mønstrene for menneskelig bosetning er i stor grad forankret i naturlige omgivelser. Mennesker har også markert personlige, samfunnsmessige og sesongmessige hendelser gjennom naturskildringer, og bygget kulturelle forklaringer rundt naturens egenart, som danner et uskrevet bakteppe for hver historisk begivenhet og dokument fra denne tidsperioden. Til tross for naturens konstante tilstedeværelse i fysiske omgivelser, kunst og litterær kultur, kan man ofte oppleve at det er vanskelig å finne eksplisitte omtaler av naturen. Frem til det sekstende århundre ble responsene på naturen ofte kun dokumentert på en begrenset måte.
