Denne samlingen presenterer ti av Aleksandr Solzhenitsyns mest minneverdige og betydningsfulle taler, som ble holdt både i Vesten og i Russland mellom 1972 og 1997. Etter at han ble eksilert fra Sovjetunionen i 1974, bodde og reiste Solzhenitsyn i Vesten i tjue år, inntil kommunismens fall gjorde det mulig for ham å vende tilbake til Russland. De fleste av de talene som er samlet i denne boken strekker seg over denne eksilperioden, hvor Solzhenitsyn reflekterer over det materialistiske synet som er utbredt globalt – påtvinget i den sosialistiske Østen, men valgt fritt i den kapitalistiske Vesten – og søker mulige veier for menneskeheten videre. I vakker, men samtidig urovekkende og profetisk prosa, utforsker Solzhenitsyn den mystiske hensikten med kunst, den tosidige naturen av ubegrenset frihet, og nedgangen av tro til fordel for en legalistisk sekularisme. Et av hovedtemaene er kanskje kraften til litteratur, kunst og kultur til å heve menneskesjelen. Denne annoterte samlingen inkluderer også hans tidløse 'Nobel Lecture'.
