Tibullus, den latinske elegiske poeten fra ca. 55-19 f.Kr., er kjent for sin kunstneriske og vittige «enkelthet». I hans poesi finner vi en rik bruk av repetisjon, tvetydighet, ironi og paradoks, som bidrar til dens effekt og appellerer til leseren. Dette tekstverket er laget for å forklare og forsterke denne appellen. Kommentaren som presenteres, omfatter de seksten diktene som utgjør de to første bøkene av corpus Tibullianum, og omhandler kun dikt som er autentisk skrevet av Tibullus. Notene er utarbeidet med tanke på studenter som møter latin elegi for første gang, men de vil også være til nytte for mer erfarne studenter av latin eller forskere på andre språk. Redaktøren har forsøkt å balansere faktabaserte opplysninger med nye tolkninger. Innledningen gir en oversikt over hva som er kjent om poetens liv og diskuterer utviklingen av latin elegi. Videre forklares metrikkene i diktene, og Tibullus' stil blir grundig undersøkt.
