I boken "Christian Human Rights" argumenterer Samuel Moyn for at utviklingen av menneskerettigheter etter andre verdenskrig allerede var forutsett og inspirert av en forsvar for menneskets verdighet, som først oppsto i kristne kirker og religiøs tenkning i årene før krigen brøt ut. Den romersk-katolske kirke og protestantiske kretser i Atlanterhavet dominerte den offentlige diskusjonen rundt de nye prinsippene, som markerte en siste gullalder for den kristne tro i Europa. Samtidig ble vest-europeiske regjeringer, spesielt de fremvoksende kristendemokratiske partiene, mer tolerante overfor offentlige uttrykk for religiøs fromhet etter krigen. Menneskerettighetene fikk økt offentlig oppmerksomhet i det rommet som ble åpnet av disse to utviklingene i den tidlige kalde krigen. Moyn fremhever at menneskelig verdighet ble sentral i kristen politisk diskurs allerede i 1937. Pave Pius XIIs julebudskap under krigen annonserte den grunnleggende ideen om universelle menneskerettigheter som et prinsipp for verden, og ikke bare som et lokalt anliggende.
