Boken "Hasidism, Haskalah, Zionism" av Hannan Hever undersøker de politiske og litterære dialogene samt konfliktene mellom den hebraiske litteraturen fra Hasidismen, den jødiske opplysningstiden (Haskalah) og sionismen i det nittenende århundre. Hever anvender postkoloniale teorier og nasjonalitetsbegreper for å belyse hvordan jøder benyttet litteraturen som et middel for å forstå fiendtligheten som ble rettet mot dem fra de europeiske 'vertslandene', samt for å fremme sine egne ideer og preferanser om deres status, kontroll og behandling. I denne konteksten teoretiserer Hever opplysningstidenes intellektuelle mål og kulturelle påvirkninger, og sporer hvordan integrasjonsmodellene som var sentrale i Haskalah etter hvert ga vei til jødisk nasjonalisme i det tjuende århundre. De teoretisk informerte lesningene i denne boken fremsetter nyskapende påstander, basert på grundige tekstanalysene av hasidiske fortellinger, Haskalahs satire og sionistiske narrativer. Boken adresserer dermed et betydelig tolkningsproblem som er synlig i kjernen av moderne hebraisk.
