I boken 'The Age of Intoxication' tar Benjamin Breen leseren med tilbake til en tid der troen på ulike stoffer var utbredt og varierte. I løpet av det 17. og 18. århundre var det mange som mente at å spise kjøttet fra en egyptisk mumie kunne hindre pest, mens destillerte valmuer ble ansett som en kur mot melankoli. En tyrkisk drikk kalt kaffe ble ansett å øke årvåkenheten, og tobakk ble feilaktig antatt å kunne kurere kreft. I denne perioden var begrepet 'narkotikum' vidt og omfattet alt fra urter og krydder som muskatnøtt, kanel og kamille, til dødelige gifter som bly, kvikksølv og arsenikk. Breen utforsker hvordan slike ideer og midler ble oppfattet i lys av de portugisiske koloniene i Brasil og Angola, samt i den imperialistiske hovedstaden Lisboa. Han analyserer prosessen der nye stoffer ble oppdaget, kommersialisert og konsumert, og videre argumenterer han for at det britiske imperiets fremgang i denne perioden i stor grad var avhengig av dets tilegnelse av portugisiske rusmidler. 'The Age of Intoxication' gir en fascinerende innsikt i en tid hvor skillet mellom rusmidler og legemidler ikke eksisterte, og hvor narkotikahandlerne og apotekerne ofte var én og samme person.
