I tidlig middelalder ble magi ansett som en praktisk vitenskap som krevde både studier og ferdigheter. Etter hvert som det europeiske samfunnet utviklet seg til å bli mer artikulert og bevisst, ble den gamle tradisjonen for magi som vitenskap assosiert med kjetteri og heksekunst. Dette førte til at middelalderen ikke kjente til noen trygg og lærd magi som ikke var utsatt for anklager om diabolisme i en eller annen form. Magikeren, på lik linje med den senere heksen, kunne bli straffet for både åndelige og verdslige lovbrudd. Gjennom Peters' analyse av de juridiske, kirkelige og litterære reaksjonene på dette problemet blir magi og heksekunst plassert mer presist i den kulturelle konteksten for denne perioden. Dette gir viktig innsikt i middelalderens historie.
