I 1756 ble Jacob Frank, en osmannisk jøde som hadde returnert til sin fødeland Polen, oppdaget mens han ledet en gruppe reisende i en mistenkelig religiøs seremoni. På forespørsel fra de lokale rabbinere ble deltakerne arrestert av polske myndigheter. De jødiske autoritetene rettet henvendelse til biskopen i det bispedømmet hvor seremonien hadde funnet sted, og argumenterte for at ettersom ritualene til Franks tilhengere involverte utøvelse av magi og umoralsk oppførsel, burde både jøder og kristne fordømme dem og brenne dem på bål. Men denne planen fikk motsatt effekt; frankistene benyttet anledningen til å alliere seg med kirken, og presenterte seg selv som kontra-talmudister som trodde på en treenig Gud. Som tyrkisk undersått ble Frank løslatt og midlertidig utvist til de osmanske områdene, men de andre ble funnet skyldige i brudd på flere halakhiske forbud og ble utsatt for en jødisk ekskommunikasjon. Selv om de bekjente seg til alt som var pålagt av Gud i Det gamle testamentet, sto de overfor en uventet utfordring fra samfunnet rundt dem.
