Ordet 'zimzum', som stammer fra hebraisk, kan oversettes til 'sammentrekning', 'tilbaketrekning', 'tilbakeholdelse', 'begrensning' og 'konsentrasjon'. Innen kabbala refererer zimzum til Guds selvbegrensning, en handling som fant sted før verdens skapelse for å gi rom til selve skapelsen. Dette begrepet ble først introdusert av den jødiske mystikeren Isaac Luria på 1500-tallet i Galilea. Luria fremmet tanken om at Gud, som er 'Ein-Sof' – ubegrenset og allestedsnærværende før skapelsen – må konsentrere seg om zimzum og trekke seg tilbake for å kunne gi plass til skapelsen av verden i sitt eget sentrum. Samtidig begrenser Gud sin uendelige allmakt for å tillate at den begrensede verden kan oppstå. Uten zimzum finnes det ingen skapelse, noe som gjør dette begrepet til en grunnleggende del av jødedommen. Lurian-doktrinen om zimzum har blitt ansett som et intellektuelt kjennetegn for både kabbala og jødisk filosofi. Lærdommen om zimzum har vært syndet i kabbalistisk litteratur over hele Sentral- og Øst-Europa, og fremstår kanskje mest kjent i hasidisk litteratur inntil i dag.
