Vitenskapen i Arktis gjennomgikk en dramatisk utvikling i løpet av det 19. århundre. Tidlige, fragmenterte forsøk på å samle kunnskap om de ulike aspektene av naturen i regionen ble gradvis til en mer enhetlig arktisk vitenskap, spesielt under Det første internasjonale polaråret (IPY) i 1882. Dette året samlet forskere fra flere nasjoner med mål om å utføre systematiske og koordinerte eksperimenter og observasjoner i både Arktis og Antarktis. De harde forholdene, sterke isolasjonen og den akutte faren som preget disse områdene, hadde uunngåelig innvirkning på både skapelsen og formidlingen av vitenskapelig kunnskap. Samtidig var endringer i oppfatningene av hva det betydde å være en autoritativ observatør av naturfenomener knyttet til spenninger mellom imperiale ambisjoner, nasjonale identiteter og internasjonalt samarbeid under IPY. Gjennom en grundig studie av reiseskildringer i britisk, dansk, kanadisk og amerikansk kontekst, avdekker Nanna Katrine Lüders Kaalund den transnasjonale karakteren av arktisk vitenskap.
