I "Inessential Solidarity" undersøker Diane Davis de kritiske skjæringspunktene mellom retorikk og sosialitet for å revurdere noen av de grunnleggende antakelsene innen retorisk teori. I stedet for å fokusere på argumentene og de symbolske utvekslingene som definerer sosiale relasjoner, avdekker Davis en ufravikelig retorisk forpliktelse—en plikt til å respondere som er like uunngåelig som det å bli eldre. Ved å posisjonere denne evnen til å svare som en forutsetning for, snarere enn en virkning av, symbolsk interaksjon, oppløser Davis samtidige bekymringer omkring språklig overbestemmelse og stiller spørsmål ved lenge holdte antakelser om retorikkens forhold til identifikasjon, figuration, hermeneutikk, agens og vurdering. Med fokus på en retorisk "situasjon" som ikke kan reduseres til symbolske relasjoner, fremsetter Davis, på en provoserende måte, at retorikk—snarere enn ontologi (Aristoteles/Heidegger), epistemologi (Descartes), eller etikk (Levinas)—bør betraktes som "første filosofi."
