Når folk i dag hører ordet «paleontologi», tenker de straks på dinosaurer. Men i store deler av denne disiplinens historie har dramatiske fremstillinger av livets utvikling fokusert på pattedyr. I boken *The Age of Mammals* utforsker Chris Manias hvordan forskere, forfattere, kunstnere og det offentlige publikummet på 1800-tallet oppfattet dyrene de mente var i livets toppsjikt. For disse menneskene var pattedyr avgjørende for å forstå hvordan den naturlige verden hadde blitt til, samt muligens dens fremtid. Imidlertid avdekker Manias at dette perspektivet ofte ble kombinert med mer bekymringsfulle forestillinger; de såkalte lovende skapningene hadde blitt feid til side i «livets kamp», og menneskehetens nåværende biologiske mangfold fremstod som fattigere enn i tidligere epoker. Spørsmålet om hvorfor enkelte forhistoriske skapninger, som sabeltannede katter og bakkenekker, hadde utdødd, mens andre tilsynelatende var forfedre til kjente dyr som elefanter og hester, var et spørsmål fylt med kulturelle antakelser, tvetydighet og bekymring.
