Surrealismen som bevegelse har alltid motarbeidet forsøk fra kritikere på å begrense den til statiske definisjoner. I stedet har surrealistene selv foretrukket å beskrive bevegelsen med fokus på dynamikk, dialektikk, mål og kamper. Dette har ført til at surrealistiske grupper har oppmuntret til og eksemplifisert en bemerkelsesverdig mangfoldighet. Helt fra starten av var bevegelsen tydelig motstander av rasisme og kolonialisme, og den omfavnet tenkere fra alle raser og nasjoner. Til tross for dette har langt de fleste svarte poeter vært usynlige i den omfattende kritiske litteraturen om surrealismen. Akademiske historieskrivninger og antologier frembringer ofte, men totalt feilaktig, surrealismen som en helhvitt bevegelse, på linje med andre 'kunstskoler' av europeisk opprinnelse. I skarp kontrast til dette har mange publikasjoner fra den internasjonale surrealistiske bevegelsen jevnlig inkludert tekster og reproduksjoner av verk fra medkompanjonger fra Martinique, Haiti, Cuba, Puerto Rico, Sør-Amerika, USA og andre steder. Noen av disse publikasjonene viser det rike mangfoldet og dybden av talent som har bidratt til surrealismens utvikling.
