Beirut, tidligere et kosmopolitisk sentrum i Midtøsten, ble hardt rammet av borgerkrigen som raste fra 1975 til 1991. Denne konflikten førte til at mange innbyggere ble fordrevet, kommunale funksjoner ble forstyrret, og den livlige sentrumskjernen ble ødelagt. I etterkant av krigen oppsto en ustabil situasjon som forfatteren Rima Sawalha beskriver som en 'postkrigssituasjon med unntakstilstand', til tross for statens forsøk på å gjenopprette normalitet. Denne etnografiske studien fokuserer på hvordan ulike grupper reagerte på Beiruts omfattende og privatiserte byfornyelsesprosjekt som fant sted i denne turbulente perioden. Kjernen i analysen er temaet bevaring av rom. Den offisielle prosessen for å gjenoppbygge byen som en viktig del av den globale økonomien kolliderte med lokale hverdagsbekymringer, og debattene inspirerte alltid til fortellinger om hva som skjedde før og under krigen. Sawalha belyser hvordan beboere i Beirut hentet frem sine fortidserfaringer knyttet til spesifikke områder for å kjempe om makten til å forme disse områdene i fremtiden. I stedet for å fokusere på et enkelt sted, dekker etnografien flere dimensjoner av byen.
