I midten av det andre århundret f.Kr., etter nesten hundre års krigføring, hadde Roma klart å utvide sitt herredømme over hele Middelhavet, noe som tvang de andre store maktene i regionen – Kartago, Makedonia, Egypt og det Seleukidiske imperiet – til å underkaste seg både militært og økonomisk. Men hva var det som gjorde at Roma, til tross for sin relative fattigdom og ofte numeriske underlegenhet i avgjørende slag, klarte å seire? Michael J. Taylor undersøker dette overraskende utfallet ved å analysere hvilken rolle mannskap og finansiering spilte, og han presenterer en sammenlignende studie som kvantifiserer de militære mobiliseringene og skatteinntektene for de fem maktene. Til tross for at Roma var den fattigste staten, hadde de den største militære mobiliseringen, og dro nytte av en gruppe borgere, kolonister og allierte, mens de rikeste motstanderne ikke klarte å omsette inntektene sine til store eller vellykkede hærer. Taylor konkluderer med at statlige strategier for økonomisk utvinning var avgjørende for krigføringen i denne perioden, ettersom stater med høy verneplikt og lave kostnader til mobilisering fikk en betydelig fordel over sine motstandere.
