Hver øy i Karibien er hjemsted for dype ånder fra fortiden. Før Columbus kom til området, levde de ulike urfolkene – Arawakene, Caribene, Tainoene – i relativ harmoni med naturen, havet og hverandre. Men alt endret seg i 1492. De amerindiske folkene ble raskt decimert, og deres tilstedeværelse ble utvisket av sykdommer, kriger og overarbeid. Disse er de eldste spøkelsene i Karibien, nesten usynlige i historien, men fortsatt til stede i form av stedsnavn, språklige fragmenter, gamle matretter, og etterkommere som pryder øyene. Gitt Karibiens turbulente historie, er det ikke overraskende at mye av regionens litteratur bærer en spøkelsesaktig kvalitet: spøkelser er overalt, enten de tilhører amerindiske folk, afrikanske forfedre, slaver, plantasjearbeidere, kontraktsarbeidere, ofre for diktaturer, utenlandske invasjoner, naturkatastrofer, eller moderne eksilantene. I stor grad er karibisk skjønnlitteratur en samling av spøkelseshistorier, fortellinger om hjemsøkte mennesker.
