I løpet av de fascistiske årene i Italia opplevde arkitektur og politikk en nær allianse. Benito Mussolini benyttet arkitektur som et middel for å utdanne massene, og utnyttet dens symbolske kraft som et effektivt verktøy for å oppnå politisk konsensus. «Mussolini, Architect» undersøker Mussolinis innflytelse i Italia fra 1922 til 1943, og utvider de tradisjonelle tolkningene av fascisme ved å fremme påstanden om at Mussolini utviklet og implementerte arkitektur som et virkemiddel for å forme offentlig atferd og påvirke mening. Forfatteren Paolo Nicoloso utfordrer påstanden om at Mussolini hadde minimal innflytelse på italiensk arkitektur, og argumenterer for at den fascistiske lederen faktisk spilte en betydelig rolle i å fremme sivil arkitektur som reflekterte tidens totalitære verdier. Gjennom en grundig gjennomgang av arkivdokumenter presenterer Nicoloso en liste over arkitekter som inspirerte Mussolini, og beskriver situasjoner der diktatoren selv tok opp blyanten for å foreslå endringer. Boken undersøker politikken, samfunnet og de komplekse sammenhengene mellom fascisme og arkitektur i en kritisk epoke.
