Kan et kunstverk hjelpe oss med å oppfatte verden på en annen måte? I sin første akademiske studie av Giuseppe Penone, argumenterer kunsthistoriker Elizabeth Mangini for at den italienske kunstnerens tilnærming til kroppens mange sanser utgjør en ny teori om skulptur som et middel til å knytte bånd til og forstå den fenomale verden. Gjennom grundige analyser av sentrale verk fra Penones femtiårige karriere – fra hans tidlige arbeid i konteksten av 1960-tallets Arte Povera til hans nåværende status som en fremstående samtidskunstner – viser Mangini hvordan Penone avviser modernistisk optikk, redefinerer kunstnerisk arbeid, og fremhever et ikke-menneskesentrert syn på tid. Penones metode utfordrer betraktere til å utvide sine sansemessige og temporale oppfatninger, noe som skaper strukturelt betydningsfulle nye måter å forstå menneskelig erfaring på. Penone er særlig kjent for sin interaksjon med trær, som han bruker som råmateriale, bilde og en aktiv kraft i den kreative prosessen. 'Seeing Through Closed Eyelids' antyder at slike.
