Født i 70 f.Kr. vokste den romerske poeten Vergil opp i en tid preget av litterær eksperimentering blant latinske forfattere. I denne perioden ble nye greske verseformer og metoder introdusert i det eksisterende repertoaret av latinske poetiske sjangre, der elegien sto sentralt. Opprinnelig ansett som en sjanger for begravelsesklager, utviklet elegien seg i klassisk Roma til en førstegangsperson-poesi om poetens kjærlighetsopplevelser. Selv om flere fremtredende elegikere har påvirket Vergils tidlige poesi, har kritikere sjelden fokusert på hans forhold til denne sjangeren i hele sitt verk. Denne samlingen utforsker Vergils mangfoldige forhold til elegien. Bidragsyterne kaster lys over Vergils interaksjoner med sjangeren og dens utøvere på tvers av klassisk, middelaldersk, og tidlig moderne tid. Boken graver dypere i Vergils hexameter-poesi i forhold til samtidslatinske elegikere som Gallus, Tibullus og Propertius, i tillegg til den påfølgende mottakelsen av Vergils verk.
