Siden slutten av det tjuende århundret har den venetianske kurtisanen Veronica Franco blitt sett på som en triumferende protofeministisk ikon. Hun står som et symbol på en kvinne som feiret sin seksualitet, en tydelig talskvinne for kvinner og deres verdighet, samt en viktig intellektuell og kulturell skikkelse i det sekstende århundrets Venezia. I «Veronica Franco in Dialogue» gir Marilyn Migiel en nyansert fremstilling av Francos retoriske strategier gjennom en grundig analyse av hennes litterære verk. Migiel fokuserer spesielt på de første fjorten diktene i «Terze rime», en samling av Francos dikt utgitt i 1575. Hun undersøker nærmere utvekslingene mellom Franco og en ukjent mannlig forfatter. Migiel hevder at for å forstå hva Franco ønsker å formidle i denne poetiske samlingen, er det avgjørende å forstå hvordan hun konstruerer sin identitet som forfatter, elskerinne og sexarbeider i relasjon til denne ukjente mannlige forfatteren. «Veronica Franco in Dialogue» tar for seg øyeblikkene preget av tvetydighet, usikkerhet og indirekte kommunikasjon i Francos verk.
