I et brev datert februar 1966 til sin kunstneriske fortrolige, Robert Lowell, kommuniserte Elizabeth Bishop på en måte som gir innsikt i en gruppe av fire midcentury-diktere: Lowell, Randall Jarrell, John Berryman, og henne selv. For Bishop, som alltid var forsiktig med å bli satt i bås og derfor tilbakeholden med å navngi sine favoritter blant samtidige, var dette en sjelden, direkte anerkjennelse av et uformelt, men varig kunstnerisk fellesskap som har unnsluppet oppmerksomheten til litterære journalister i over førti år. Til tross for den private karakteren av deres dialog, etterlot medlemmene av gruppen – Bishop, Lowell, Jarrell og Berryman – en overbevisende dokumentasjon av deres gjensidige samspill og innflytelse. Thomas Travisano trekker på et omfattende utvalg av publiserte verk og arkivkilder for å undersøke hvordan disse poetene skapte en overraskende sammenhengende postmoderne estetikk, og han definerer dens vedvarende innflytelse på amerikansk poesi. Den 'midcentury kvintett', som Travisano omtaler dem, sine avvisning av å uttrykke en formalisert doktrine, kombinert med deres intuitive arbeidsmetode, har ført til en dypere forståelse av deres kunstneriske bidrag.
