Siden General Augusto Pinochets diktatur falt i 1990, har det chilenske samfunnet unngått å ta opp temaet om sivilt samarbeid, og har heller fokusert på å straffeforfølge militære gjerningspersoner. Imidlertid var ikke tortur, drap, deportasjoner og forsvinninger av titusenvis av mennesker i Chile utført utelukkende av militæret; dette krevde et omfattende sivilnettverk. Mange borgere deltok aktivt i regimets store brudd på menneskerettighetene, enten for personlig vinning eller ut fra en følelse av patriotisk plikt. Andre støttet Pinochets neoliberale økonomiske program, samtidig som de lukket øynene for forbrytelsene fra den tiden. Michael J. Lazzara argumenterer modig for at dagens Chile er et produkt av både medvirkning og passivitet. Gjennom en kombinasjon av historisk analyse og skarp litterær, politisk og kulturell kritikk, gransker han de post-Pinochet-rasjonaliseringene gjort av politikere, kunstnere, intellektuelle, tilskuere, tidligere revolusjonærer som har blitt neoliberale, og vanlige borgere.
