I sin gripende diktsamling "Psalms" henter Fiedorczuk inspirasjon fra de opprinnelige hebraiske psalmer og sin egen læring i sangens kunst. Gjennom sine vers fanger hun både hjertets smerte og gleden som preger de bibelske tekstene, men tar dem inn i konteksten av vår moderne hverdag. Hun tematiserer aktuelle problemstillinger som klimaendringer, tap av biologisk mangfold og de dramatiske omveltningene som følger av migrasjon. I noen av sine nyeste dikt tar hun også for seg det grusomme men aktuelle temaet om krigens tilbakekomst til Europa: "Selv når bombene faller, må du skrive / kanskje spesielt når folk er fortapt / i skogen og sier at kulden er uutholdelig, hun er så kald." Fiedorczuk skriver om naturens under, den byggede verden, morskjærlighet, brorskap og de enorme så vel som de små tidspassene i livet. Gjennom sin poesi finner hun en ny stemme som synger for å både trøste og inspirere. Hvem vil ikke undre seg over hvis blomst laget av et smertefullt leirklump vil omslutte melkeveien med tidens klør, dens pels av stjerner? – Utdrag fra "Psalm XVII".
