I det antikke Roma var den elite mannlige borgeren ansett som overlegen både fysisk og mentalt, noe som plasserte ham høyere enn kvinner, ikke-borgere og ikke-mennesker. En av de tydeligste indikatorene på hans overlegenhet var kraften i hans stemme, både bokstavelig talt gjennom talekunst og juridisk kapasitet til å representere seg selv og andre, samt metaforisk i form av politisk makt ved å ha en 'stemme' i offentligheten. Stummhet i det romerske samfunnet har lenge blitt oppfattet som en mangel, både fysisk og sosialt. I denne boken tar Amy Koenig et dypdykk i temaet stummhet innen imperial romersk litteratur, og argumenterer for at forståelsen av stillhet er langt mer kompleks enn det som først kan virke. Ved å utforske motivet av stemmeløshet i en rekke litterære verk, avdekker hun at den romerske oppfatningen av stillhet ikke kan reduseres til en enkel binær forståelse. Elite mannlige forfattere brukte ofte stumme eller stemmeløse karakterer for å stille spørsmål ved konseptet om stemmeløshet på måter som ville vært tabubelagt i andre kontekster. Til sammen viser Koenig hvordan disse motsetningene belyser en rikere forståelse av maktdynamikkene i romersk litteratur.
