I 1917 ble den russiske tsaren styrtet av bolsjevikrevolusjonære som etablerte en ny, kommunistisk regjering. Denne regjeringen betraktet det gamle imperialistiske Russland som en fiende som var rettmessig beseiret. Pavel Khazanov viser imidlertid hvordan, etter Stalins fall, en ny oppfatning av det imperialistiske Russland gradvis begynte å ta form. I stedet for å se på tsarens kultur som en skam, begynte mange å anse den som en kilde til stolthet og et fortid som burde både huskes og gjenopprettes, for å kunne brukes som kontrast til det sosialistiske prosjektet som for mange fremsto som diskrediterte. Khazanovs grundige analyse av denne diskursen i den sene sovjetiske perioden avdekker en prosess som involverte aktører fra ulike politiske ståsteder, fra strenge konservative til erklærte liberale. Videre viser Khazanov at denne prosessen ikke skjedde i strid med, eller utenfor, sovjetisk kontroll og sensur, men innenfor den dominerende sovjetiske kulturen som nådde ut til brede publikum, spesielt blant den sovjetiske middelklassen. Han graver dypt i den kulturelle logikken som ble grunnlagt på ny, som preget denne epoken.
