Den danske filmregissøren Carl Th. Dreyer er en av det tjueande århundrets mest anerkjente filmskapere, kjent for sitt mesterverk, "Kristi lidelse", samt midtpunktklassikere som "Vredens Dag" og "Ordet". Til tross for hans berømmelse, blir hans tidlige arbeider for Nordisk Film ofte oversett av både seere og forskere, som klassifiserer dem som umodne melodramaer laget for et selskap kjent for overfladisk og populær underholdning. Den dominerende historiske fortellingen har vært at Dreyer brøt med Nordisk i et forsøk på å utvikle filmen som en høy kunstform, og at han deretter oppnådde suksess på verdensscenen som en auteur, samtidig som han avsto fra melodrama til fordel for austere kunstfilmer. Amanda Doxtater presenterer en nødvendig korrigering av narrativet om Dreyers tilsynelatende delte karriere. Nærlesinger av Dreyers Nordisk-filmer i sammenheng med hans mer modne verk avdekker en stilistisk kontinuitet som Doxtater betegner som 'kunstmelodrama', en sjanger som kombinerer kunstfilmens ambivalens, stilisering og bevissthet med intens følelsesmessig uttrykk og dramatikk.
