Denne boken utforsker James Joyces verk med fokus på musikk og støy, og vurderer musikkens form, sjanger og teknikk i hver av hans litterære komposisjoner. Gjennom å anvende Joyces egen retorikk om tema og variasjon, tar forfatteren leseren med på en reise fra karakter til karakter, og fra dikt til prosa og drama. Underveis avdekker han improvisasjoner og identifiserer intrikate musikalske mønstre som går igjen i hele Joyces litterære kanon. Etter hvert som Joyces forfatterskap utvikler seg i en mer filosofisk kompleksitet, blir også musikken lettere gjenkjennelig. I verkene ''Chamber Music'' og deler av ''Dubliners'' blir musikalske titler, instrumenter og former først nevnt som enkle referanser. Senere, i andre fortellinger innen ''Dubliners'', anspores leseren til å oppdage flere henvisninger til musikk. I ''A Portrait of the Artist as a Young Man'' begynner Joyce å tilnærme seg musikalske teknikker, og musikken får en rolle som både reflekterer og dominerer fortellingen samt karakterene. Med ''Finnegan's Wake'' oppnår musikken en så dominerende posisjon at den erstatter både narrativ og karakterutvikling. I boken viser Weaver flere eksempler på musikalitet, som for eksempel augmentasjon, diminusjon, harmoni, motstemme og tonearter, hvilket demonstrerer hvordan Joyces verker tiltar i eksperimentering.
