Boken "The Past is a Moving Picture" tilbyr en dyptgående og kritisk analyse av kulturpolitikken knyttet til filmarkiver. Dette uvurderlige verket er skrevet med både historisk og teoretisk innsikt, og gir en enestående undersøkelse av hvordan filmarven forvaltes i dag. For dem som jobber med bevaring av historiske dokumenter, er dette en essensiell ressurs, men boken er også en fascinerende og engasjerende lesning for en bredere leserskare. I løpet av tidens gang går nesten alle kulturminner, både fortidige og nåværende, tapt eller forringes – om det er statuer eller skriftruller, malerier eller papyrus, bøker eller leirtavler. Spesielt film, som kan sies å være det mest dominerende mediet i det tjuende århundre, er i fare for å forsvinne hurtigere enn noen annen stor kulturell dokumentasjon. Den tidlige nitrofilmen er ekstra skjør, og vi har allerede mistet mye av det som en gang var. De fragmentene som gjenstår, fra komplette kinoutganger til små glimt av hverdagslivet fanget av Thomas Edison, gir bare en anelse om hva som er gått tapt. I tillegg har mange arkiver blitt overveldet av enorme mengder materiale, uten tilstrekkelig midler til å håndtere og bevare dette innholdet på en forsvarlig måte.
