Gottlob Herbert Bidermann, som ble såret fem ganger og tildelt flere hedersbevisninger for sitt mot, deltok i kampene i Krim og beleiringen av Sebastopol, før han ble med i de brutale kampene i skogene sør for Leningrad. Han avsluttet krigen i Kurlandlommen. I sine memoarer deler han sine inntrykk fra den tiden han var vitne til de tallrike russiske krigsfangene i begynnelsen av tjenesten sin, av bøndene som kjempet for å overleve midt i de voldelige konflikten mellom to ubarmhjertige fiender, og av likene som lå spredt over landskapet. Han minner om en julegave med pepperkaker fra hjemmet som overvant stanken fra krigen, en påske feiret med en kurv fylt med russiske håndgranater i stedet for påskeegg, og sin mirakuløse overlevelse etter å ha vært under maskingeværfeie på nært hold. Mot slutten av beretningen opplever han ydmykelsen ved å overgi seg til en fiende som tyskerne en gang hadde foraktet, og han gir leseren et alvorlig innblikk i livet i de sovjetiske gulagene. Bidermanns fortelling avkrefter myten om en høyt mekanisert tysk hær som ubesværet rullet over svakere motstandere.
