Den vanligste oppfatningen av urfolkets kulturer i Arktis, også blant akademikere, har lenge vært at disse samfunnene lever i konstant økologisk harmoni med sitt naturlige miljø. I "Arctic Adaptations" avviser Igor Krupnik denne tradisjonelle forestillingen om statiske samfunn. Ved å bruke data fra mange års feltforskning, intervjuer med innfødte i Sibir og besøk på arkeologiske steder, viser Krupnik at disse samfunnene kjennetegnes ikke av stabilitet, men av dynamikk og betydelige evolusjonære brudd. Deres tilsynelatende økologiske harmoni er faktisk en bevisst overlevelsesstrategi som springer ut fra en langvarig og vellykket tilpasningsprosess i et av de mest ekstreme bebodde miljøene i verden. Med endringer i både deres fysiske og kulturelle omgivelser - som varierende reinhjort- og karibuhorder, uforutsigbare værmønstre, innføring av skytevåpen og forbedrede sjøfartøyer - har arktiske samfunn tilpasset seg ved å utvikle særpregede subsistensmetoder.
