«Et dokument ikke bare om hvordan man lager et dikt, men også om hvordan man skal leve i en verden der språket ofte svikter oss.» – Ada Limón, amerikansk poet laureat. Matthew Zapruder fikk en idé: å skrive et dikt så langsomt og bevisst som mulig, for å bevare utkastene og dokumentere den møysommelige, ofte udefinerbare prosessen bak skapelsen. Dette skulle bli avslutningen på en ny diktsamling, samt et verktøy for å bearbeide det moderne amerikanske livet i en tid preget av politisk uro, enorme branner og rusfrihet. Det Zapruder ikke kunne forutse, var at dette litterære prosjektet ville avdekke en dypt personlig dimensjon: en måte å håndtere den uutforskede smerten og de uventede gledene han sto overfor etter at sønnen hans ble diagnostisert med autisme. Resultatet er et bemerkelsesverdig stykke skrift som ikke bare utforsker hva det betyr å være poet og far, men også hva det vil si å leve på denne planeten i en turbulent og ekstraordinær tid. Ved å sammenligne skrivingen av et dikt med sin egen kompliserte utvikling som sønn, gir Zapruder leseren en innsikt i de dype følelsene knyttet til både kunst og liv.
