Når Flora og Ewan ankommer storgården, er det allerede for sent – flammene har inntatt huset. Flora, drevet av frykt og omsorg, ønsker å løpe inn for å redde venninnen sin, men Ewan holder henne tilbake. I det hun står der, fryser hun i sjokk når hun ser en kvinne i et av vinduene. "Jeg greide det," hvisker kvinnen, og Flora gjenkjenner henne umiddelbart. "Iris! Hvordan kunne dette skje? Hvor er Julie og din far?" spør hun i panikk, men Iris ser ikke ut til å høre henne. "De … de skulle angre," mumler Iris, før et host fra hennes brente kropp ryster dem begge. Øynene hennes mister glansen, og et blekt slør senker seg over situasjonen. Novellen minner oss om verdien av de gode øyeblikkene i livet, og hvordan slitet former vår forståelse av glede.
