Det uyghuriske folket i Sentral-Asia har en rik og imponerende poetisk tradisjon, som strekker seg tilbake til det 2. århundre f.Kr. Deres første muntlige epos var allerede på vandring i denne perioden. I middelalderen blomstret sufipoesien, som omfavnet persiske former som ghazalen, og uttrykte følelser rundt skjønnhet, kjærlighet, tap og lengsel. En av de mest betydningsfulle poetene i denne tradisjonen er Alshir Navayi (1441-1501), som fullt ut etablerte klassisk tyrkisk eller Chagatai som et perfekt middel for poetisk uttrykk. I dag finner flere samtidsdiktere inspirasjon i tradisjonelle former, mens andre utforsker en mer fri versstil. Uyghurpoesien gjenspeiler de storslåtte naturlandskapene der uyghurerne har levd i to årtusener, fra endeløse stepper og majestetiske fjellkjeder til mystiske ørkener, som i sin tid ble krysset av den historiske Silkeveien. Poesien er også preget av deres turbulente fortid, fanget mellom krigførende imperier og herjende krigsherrer, samt deres dype bekymringer i dagens svært utfordrende situasjon som en minoritet i Kina.
