Når Ipek besøker sin far for en langhelg, er det ikke overraskende at han sitter og venter på henne i bilen på stasjonen, uten å være der for å møte henne. Vel hjemme i barndomshjemmet, finner hun seg selv i det gamle barnerommet, hvor hun kan høre faren i hagen, i huset, og når han lager te. Årene har gradvis redusert den nære forbindelsen som en gang eksisterte mellom far og datter, og med den avstanden har også deres felles språk blitt svakere. Ipek, som nå jobber som journalist, har lært seg kunsten å stille spørsmål, men når det gjelder det tause gapet mellom henne og faren, føler hun seg maktesløs. Dilek Güngör utforsker hvordan en datter forsøker å nærme seg sin far, som kom som arbeidsinnvandrer fra Tyrkia til Tyskland på 70-tallet. Hun beskriver forsøket på å overvinne stillheten gjennom små gester og handlinger i kjøkkenet, og det å sitte sammen i stillhet. Dette er en både humoristisk og rørende roman om forholdet mellom far og datter, et bånd mange kan kjenne seg igjen i.
