«Vernepleiefaglig teori og praksis» er en omfattende, revidert utgave som fokuserer på fagutviklingen innen vernepleie. Boken presenterer en grundig gjennomgang av fagbegreper, modeller og arbeidsformer, noe som bidrar til en dypere forståelse av faget. Her kombineres teoretiske perspektiver med praktiske eksempler fra tjenester rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, inkludert utfordringer knyttet til kognisjon, autisme, sansetap, psykisk helse og rusproblematikk. Den tar for seg moderne forståelser av funksjonshemming og legger spesiell vekt på behovet for individuell tilrettelegging for oppnåelse av deltakelse og likestilling. Bokens siste del undersøker hvordan et helsefremmende perspektiv kan integreres med praktiske og metodiske tilnærminger som Aktiv Støtte og Positiv Atferdsstøtte, for å sikre et begripelig, håndterbart og meningsfullt dagligliv for personer med utviklingshemming. Boken presenterer tre sentrale teoretiske bidrag: 1. Lokal kunnskapsutvikling, som understreker verdien av kollektiv kunnskap skapt gjennom tett samarbeid med tjenestebrukere, og hvordan dette kan forme individuelt tilpassede tjenester. 2. Inviterende og insisterende praksis, som fokuserer på uformell tvang og diskuterer balanseringen av tjenesteyternes ansvar for å ivareta menneskerettigheter og hensynet til de brukeren. 3. Tre struktureringsnivåer, som undersøker balansen mellom spontanitet og planmessighet i helse- og omsorgstjenester med utgangspunkt i faglig skjønn fra både relasjonelle og atferdsanalytiske perspektiver. Denne boken er et uvurderlig redskap for bachelorstudenter i vernepleie, og gir en dypere innsikt i betydningen av etisk og faglig ansvar i arbeidet med denne sårbare gruppen.
