Denne synoptiske essayet undersøker naturen og utviklingen av den marxistiske teorien som vokste frem i Vest-Europa etter nederlaget til proletariske opprør i Vesten og isolasjonen av den russiske revolusjonen i Østen tidlig på 1920-tallet. Spesielt fokuserer den på arbeidet til sentrale tenkere som Lukács, Korsch og Gramsci, samt Adorno, Marcuse og Benjamin, og videre til Sartre og Althusser, og Della Volpe og Colletti, sammen med andre viktige figurer innen vestlig marxisme fra 1920 til 1975. Hver av disse tenkernes teoretiske produksjon relateres både til arbeiderklassens praktiske skjebner og til de kulturelle endringene innen borgerlig tenkning i deres samtid. Essayet sammenligner de filosofiske forfatternes grunnlag innen denne tradisjonen – lukácskian, gramscian, frankfurtian, sartreian, althusserian og della volpean – og undersøker spesifikke innovasjoner i deres respektive systemer. Den strukturelle enheten av 'vestlig marxisme', på tross av mangfoldet blant de enkelte tenkerne, blir også vurdert.
