«Dialektikk av opplysning» er et sentralt verk av Max Horkheimer og Theodor Adorno, som regnes som ledende skikkelser ved Frankfurterskolen. Boken er et omfattende bidrag til moderne samfunnsfilosofi og utforsker de dyptgripende spørsmålene som oppstod i styggelsen av det 20. århundrets totalitarisme og konsumerisme. Skrevet i kjølvannet av andre verdenskrig, retter forfatterne et kritisk blikk på byråkratiet og mytene som preget nasjonalsosialismen, samt den overfladiske underholdningen som karakteriserer det moderne samfunn. Horkheimer og Adorno stiller spørsmål ved hvorfor menneskeheten, i stedet for å oppnå en virkelig menneskelig tilstand, ser ut til å synke ned i en ny form for barbarisme. De tar for seg hvordan moderniteten, snarere enn å oppfylle opplysningens løfter, har ført til en stagnering av menneskeheten og et samfunn preget av simulering og overfladisk underholdning. Ved å spore den moderne nedgangen tilbake til den rasjonaliteten som skulle fri dem, avslører de det underliggende dominansforholdet og volden i opplysningstiden.
