I "Emancipation(s)" tar Ernesto Laclau for seg et sentralt spørsmål: Hvordan har endringene i løpet av det siste tiåret, sammen med transformasjonen i samtidsfilosofien, påvirket den klassiske tanken om "emansipasjon" slik den har blitt formulert siden opplysningstiden? Våre visjoner om fremtiden og forventninger til emansipasjon er dypt preget av de historiske endringene vi har vært vitne til: slutten på den kalde krigen, eksplosjonen av nye etniske og nasjonale identiteter, den sosiale fragmenteringen som preger senkapitalismen, samt sammenbruddet av universelle sannheter innen filosofi og samfunns- og historietenkning. Laclau begynner i denne boken å utforske hvordan våre visjoner om emansipasjon har blitt omformet under disse nye forholdene. Han undersøker de indre motsetningene i begrepet "emansipasjon" slik det har oppstått fra modernitetens hovedstrøm, samt forholdet mellom universalisme og partikularisme som er innebygd i dette konseptet. Videre analyserer han utformingen av politiske identiteter og deres status i denne sammenhengen.
