Siden Første Verdenskrig har sosialister sett på imperialisme som en katastrofe. De anser den som årsaken til militarisme, økonomisk stagnasjon og angrep på demokratiet i metropolene, samt som et hinder for økonomisk og kulturell utvikling i utviklingsland. Dette synet har fått stor utbredelse og deles nå av en rekke marxister, så vel som en hel skole av liberale utviklingøkonomer. Bill Warren utfordrer denne tradisjonelle oppfatningen ved å argumentere for at teorien om imperialisme, en av marxismens mest innflytelsesrike konsepter, ikke bare er i strid med faktiske forhold, men også har utvannet og fordreid marxismen selv. Warren bestrider spesielt påstanden om at 'monopolkapitalisme' utgjør den ultimate fasen av senil kapitalisme og avviser ideen om at imperialisme er en regresiv kraft som hindrer eller forvrenger økonomisk utvikling i den tredje verden. Boken argumenterer tvert imot for at direkte kolonialisme sterkt har fremmet sosial endring i Asia og Afrika.
