På begynnelsen av 1900-tallet ble kunst og dens institusjoner gjenstand for kritikk fra en ny demokratisk og egalitær ånd. I en tid preget av sekularisme og materialisme, ble kunstverk forstått som enkle gjenstander blant mange andre. Dette førte til en utfordring av realismen og museenes tradisjonelle oppdrag, som opprinnelig var ment å skjerme en liten klasse objekter fra den entropiske skjebnen som ventet alt annet. En ny tilnærming, som Boris Groys omtaler som 'direkte realisme', fikk dermed fotfeste: en kunstform som ikke produserte objekter, men praksiser som kunne tre inn i tidens strøm og leve og dø på lik linje med oss. I mer enn ett århundre har hver fremskritt i denne retningen raskt blitt fulgt av nye metoder for å bevare kunstens distinksjon. I dette omfattende verket kartlegger Groys, en av verdens fremste kunstteoretikere, de paradoksene som oppstår som følge av denne spenningen, som fortsatt former produksjonen og mottakelsen av ny kunst. Internett, det nyeste mediet gjennom hvilket kunstnere uttrykker seg, spiller en viktig rolle i denne utviklingen.
