Etter andre verdenskrig ble nasjonalisme en sentral uttrykksform for motstand mot vestlig imperialisme i ulike regioner, fra det indiske subkontinentet til Afrika, samt deler av Latin-Amerika og Stillehavsregionen. Med Bandung-konferansen og dannelsen av den uavhengige bevegelsen samlet mange av Europas tidligere kolonier seg for å danne en felles blokk, verken tilknyttet den avanserte kapitalistiske 'Første Verden' eller til den sosialistiske 'Andre Verden'. I denne historiske konteksten oppsto kategorien 'Tredje Verdens-litteratur', en kategori som har utviklet seg til en omfattende industri av akademiske og kritiske studier, særlig i den metropolitiske Vesten, men også stadig mer i hjemlandene i Tredje Verden. Aijaz Ahmad stiller seg kritisk til den økende tendensen til å homogenisere 'Tredje Verden'-litteratur og kulturer. I boken hans leverer han en engasjert kritikk av de sentrale teoretiske utsagnene om 'kolonial diskurs' og 'post-kolonialisme', der han avmystifiserer mange av de vanlige oppfatningene som er knyttet til disse emnene.
